Tårnbygget

RUNDREISEN PÅ ULLEVÅL SYKEHUS I ÅR 2000

RUNDREISEN

I     ÅR     2000

 

START  24. AUGUST

 

SLUTT  8. DESEMBER

 

 

 

R U N D R E I S E N

Dette er ingen vanlig rundreise. For dette handler ikke om jorda rundt og heller ikke Norge rundt. Noe mer avgrenset i omfang kan man si.

En tidligere kreftpasient skildrer en tre måneder lang rundreise i den lille byen Ullevål sykehus som ligger i den store byen Oslo. Hun ønsker å dele sine opplevelser med deg, og tar deg med på en reise preget av spenning, angst, gleder, humor, varme, optimisme og mange overraskelser. De av dere som har hørt og lest de negative omtalene om Ullevål, kan vente mange overraskelser.

 

Torsdag 24. august – Galleri Oslo

At rundreisen startet på Galleri Oslo er ikke oppsiktsvekkende da de fleste reiser har sitt utgangspunkt her. På flere måter skiller denne reisen seg ut fra mine tidligere reiser fra Galleriet. Denne gangen var ikke reisen planlagt og heller ikke forhåndsbestilt. Den lengste reisen i tid, den korteste i omfang og den rikeste på inntrykk og opplevelser.

Her møtte jeg for første gang til mammografiscreening for aldersgruppen 45-49 år. På forkontoret skrøt jeg av tiltaket og informerte om at her møtte jeg frem for å støtte en god sak. Det er jo viktig at vi møter og viser interesse så dere ikke mister bevilgningene til prosjektet. Videre berettet jeg stolt – «I min familie har vi alt, unntatt kreftgener, ingen kuler i brystene og under armene. I alle år har jeg vært aktiv svømmer, går trapper i alle hus da jeg har heisfobi og har et sunt kosthold.» Kontorsøster svarte: «Dette høres bra ut, men det er greit å få sjekket seg.»

Blide og vennlige damer ønsket meg velkommen inn til puppe-presseriet. Etter en smertefri puppe-klemming av begge bryt, ble jeg ønsket velkommen tilbake om et år. På veien tilbake til fengselet (arbeidsplassen) feiret jeg begivenheten med napoleonskake og kaffe på Nordby. For første gang hadde også jeg vært på mammografi, og det hadde ikke engang gjort vondt som så mange hadde sagt. At undersøkelsen var smertefi tok jeg som et godt tegn. En god og trygg følelse satt jeg med her på Nordby.

 

 

Torsdag 31. august – Får en uønsket invitasjon

En flott og vellykket dag skulle det bli. På jobben hadde jeg en god og oppbyggende samtale med sjefen som hadde fortalt sin overordnet om at alt innenfor mitt arbeidsområde fungerte utmerket og smertefritt. Vi snakket også om noen små og spennende framtidsprosjekter. Livet var rosenrødt med god helse, snill kjæreste på Sørlandet, ordnet økonomi, meningsfylte fritidssysler og alt hva et menneske kan ønske seg. En solskinnsdag var det også. Men ingen kjenner dagen før sola er gått ned. Jeg kom hjem før solnedgang etter en hyggelig familiesammenkomst. I postkassen fant jeg tre prospektkort pluss en hvit konvolutt med headingen «Oslo kommune – Ullevål sykehus». Innkalling til etterundersøkelse på brystdiagnose-senteret 5. september. Så fort – bare fem dager til. Jeg ble kjemperedd. Dette var nok veldig alvorlig da jeg ikke skulle stå i helsekø. Dagene framover tilbrakte jeg med gode venner og rødvin.

 

Tirsdag 5. september – Brystdiagnosesenteret – Midtblokka  8 etg

Med medienes omtale av Ullevål i hodet så jeg for meg falleferdige bygninger med hengende murpuss, slitne, stressede og irritable ansatte med sterk underbemanning og MYE VENTING.

På baksiden av invitasjonsbrevet fulgte et kart over den lille byen. Nå fikk jeg praktisert mine kartkunnskaper fra speiderdagene. Kompasset trengte jeg ikke. Bygningene stod der som før supplert av noen nykomlinger.

Med vival innabords og full av nerver troppet jeg opp på diagnosesenteret. Skjelvende informerte jeg resepsjonsdama om min sykdomsangst. «Å stakkars deg» utbrøt hun medfølende. Hun hentet et glass vann så jeg fikk tatt en vival til. Ingen venting her. En rolig og moderlig radiograf geleidet meg inn til puppepresseriet. På beroligende vis og med trøstende ord fikk hun plassert mit venstre bryst i syltepressa.

Hun holdt et bilde opp, og en eldre rolig og mildt dame stod plutselig blant oss. Hun presenterte seg som røntgenlegen. På ultralyden ble jeg behandlet med varme og omsorg av fire modertyper – radiografen, radiograf-eleven, røntgenlegen og patologen. Sistnevnte tok celleprøve og forklarte hele tiden hva hun gjorde. Det var som å ta en blodprøve, og det gjorde ikke noe vondt.

En fin dialog oppstod mellom meg og røntgenlegen som skrøt av Galleriet (ikke bussterminalen, men mammografisenteret). «Forandringene dine er så små at det var godt gjort av røntgenlegen på Galleriet å ha oppdaget dette.» Samtidig fortalte hun at det kun er Oslo som har mammografi-screening for aldersgruppa 45-49 år. – «Jeg hadde ikke kjent noen kuler.» Oppdager man kuler, kan det være for sent sa hun og stirret på ultralyd-skjermen med sitt skarpe falkeblikk. I ettertid har jeg ofte tenkt – hvor mange liv er reddet av hennes kloke røntgenøyne ?

Etter avsluttet undersøkelse sa hun : «Dette går bra». Jeg fikk time på kirurgisk poliklinikk 7. september. Så fort det går her tenkte jeg. Jeg trodde folk i dag måtte stå i helsekø. «Du er ung og blir tatt hånd om» sa radiografen som fulgte meg ned i heisen til 1 etg.  Hvor hun viste meg poliklinikken.

 

Torsdag 7. september – Kirurgisk poliklinikk

To dager senere troppet jeg opp på poliklinikken med enda mere vival innabords enn sist. Også her informerte jeg resepsjonsdama om min sykdomsskrekk. Hun smilte varmt. «Skal gi beskjed til sykepleier.» Ventetid tre minutter.

Mine gamle fordommer mot kirurger dukket opp. For 20 år siden opplevde jeg kirurger som arrogante, fjerne, utilnærmelige, og dyktige håndverkere med interesse kun for syke kroppsdeler.

Her stiftet jeg bekjentskap med en utrolig, sympatisk og menneskelig kirurg i 50-årene pluss en yngre koselig lege og sykepleier. Alle var grundig forberedt og det hersket en rolig og fin atmosfære. Den lille forandringen bestod av uregelmessige og mistenkelige celler som kirurgen trodde var kreft. Forstadiet kalte de det. Svulsten måtte dyrkes i to – tre uker for å utelukke eller stadfeste kreft.

Operasjonsdagen ble fastsatt til 19. september og da skulle det bli narkose. Noen rutinespørsmål fulgte. Sykepleieren var interessert i om brystkreft fantes i min familie. Jeg gjentok historien fra Galleriet 24. august – at i min familie fantes nesten alt unntatt kreftgener.

Jeg forlot konsultasjonen med en god følelse av å være i trygge hender. Ingen operasjonskø her. På ettermiddagen ble jeg oppringt av sykepleier på mobilen i fengselet. Vi snakket om blodprøver neste dag. «Du er kommet til ekspertene» avsluttet hun. Dette kaller jeg omsorg.

 

Fredag 8. september – Laboratoriet

I dag traff jeg den samme resepsjonsdama fra dagen før. Jeg opplyste henne om at jeg kvelden før hadde drukket rødvin for å døyve litt på det psykiske presset. Kunne dette påvirke blodprøvene ? «Det er logisk at du har tatt rødvin med en slik påkjenning. Jeg tror ikke dette skulle ha noen betydning, men du kan nevne det på laboratoriet». Hun overrakte meg blodprøve-rekvisisjonene. Kun to minutters venting på labben. Alt gikk greit. Her var det forståelse og orden i sakene. Flott.

 

Mandag 18. september – Brystdiagnose-senteret

Tilbake til den moderlige gjengen som jeg stiftet bekjentskap med 5. september. Radiografen beklaget at det ble litt venting. Hun kom stadig ut på venterommet og spurte hvordan jeg hadde det.

I dag ble min bekjentskapskrets utvidet med en ny røntgenlege, en blid og behagelig dame i 40-årene som viste sterk interesse for mitt tilfelle. Nå skulle den lille forandringen merkes slik at kirurgen kunne finne den under operasjonen neste dag. Merkingen gikk utrolig greit med innsprøyting av kontrastveske, ultralyd og puppeklemming. Så mye varme ble vist fra fem mødre. Det gjorde så godt i en slik spent situasjon. Den nye røntgenlegen inviterte meg til et prosjekt som gikk utpå å sjekke om det var spredning til lymfeknutene. Jeg takket ja. Av erfaring visste jeg at det lønner seg å være positiv og samarbeidsvilling.

 

Samme dag – Røntgen – avdeling for nukleærmedisin

Reisen fortsatte fra 8 etg. Til 1 etg. Med følge av radiografen fra diagnosesenteret.  Røntgenrommet minnet om et mørkelagt romfartssenter. Til min store overraskelse ble jeg fotografert med klærne på. En entusiastisk gjeng bestående av den nye røntgenlegen og to nye radiografer. Under fotograferingen av lymfeknutene steg stemningen og entusiasmen. Som stolte, skrytelystne og ivrige barn ropte de flott, kjempefint og supert. Jeg må visst ha vært en medisinsk sensasjon. Radiografen sa til slutt. «Det er den ene lymfeknuten». Altså spredning til en lymfeknute. Nå ble jeg redd.

På hjemveien dro jeg innom biblioteket og fant boka «Brystkreft» av Rolf Kåresen, Ellen Schlichting og Erik Wist. Her leste jeg at cellegift gis til kvinner som er 55 år eller yngre (jeg var 48 år) og som har spredning til en eller flere lymfeknuter i armhulen.

Nå måtte jeg innstille meg på å miste min store løvemanke for en stund. Jeg trøstet meg med at den ville vokse ut igjen enda større. Det visste jeg fra andre som hadde gjennomgått cellegiftbehandling. Fra filmen «Leve blant løver» husket jeg parykksalongen med alle de flotte parykkene. Dessuten dekket trygdekontoret utgiftene.

Vel hjemme ringte en vennlig kontorsøster fra Ullevål og fortalte hvor jeg skulle møte neste dag. Hun var så oppmuntrende. «Dette går bra og bildene dine ligger her». Vanligvis må folk ringe selv og mase, og her ble jeg oppringt. Snakke om å føle seg privilegert.

 

Tirsdag 19. september – Innleggelse – Kirurgisk sengepost

Kl. 7.30 reiste jeg med tre pårørende i en forhåndsbestilt drosje. Morgensola med de kjente høstfargene i Ullevålsveien, men poplene på ST. Hanshaugen og Elsie Lund fra Colletsgate så jeg kun i tankene. De badet seg i morgensol disse vakre Ullevål-bygningene i teglstein som har beholdt sin sjarm, varme og opprinnelige arkitektur fra de ble oppført for mere enn 100 år siden.

En pleier tok imot oss og informerte om at kirurgen kontaktet oss. I korridoren fikk jeg øye på den koselige kirurgen fra poliklinikken 7. september. Jeg ble så glad. Han tok så pent imot oss. Vi takket for sist. Jeg fikk klapp på skulderen og ble invitert inn på dagligstua. Han informerte direkte og klart om hva bildene viste og om selve inngrepet. Noen lymfeknuter måtte fjernes. Mine pårørende ble heldigvis også informert. Det er så lett å glemme de pårørende. Mine gamle fordommer mot kirurger ble der og da avlivet. I dag snakker vi ennå om den hyggelige kirurgen.

Mine pårørende ble traktert med kaffe og osteskiver. Med en spesiell og rar følelse ble jeg lagt en sykeseng. En kunstig pasientrolle da jeg fysisk følte meg frisk. Jeg tenkte nå på mine ungdomsår (18-23 år) da jeg jobbet som portør på Rikshospitalet, da jeg selv trillet pasienter til operasjoner. Det er bedre å være ved enn i sengen.

Jeg ble tatt hånd om av en blid, kvikk og humoristisk sykepleier som ga meg likeglad-sprøyte. Hun stod hos meg og pratet oppmuntrende helt til jeg ble trillet til operasjon. En av de mange hyggelige overraskelsene på rundreisen, da jeg av erfaring visste at pleieren  etter sprøytesetting forsvant til andre gjøremål. Etter hvert mistet jeg noen hemninger da jeg konfronterte henne med de negative medieomtalene om Ullevål. Jeg uttrykte takknemlighet over at jeg sognet til Aker sykehus og fortalte at jeg noen dager tidligere hadde fått en invitasjon til omvisning på Aker «Kjenn ditt sykehus». Hun lo over at jeg tross dette nå befant meg på Ullevål. «Det er ikke sant det som står i avisene». Hun har rett.

I ventehallen ble jeg omringet av noen blå engler (ikke hvite). Hvorfor heter det ventehall ? Jeg ventet jo ikke på noen. Det var de som ventet på meg. Det siste jeg husker før tornerosesøvnen favnet meg var spørsmål om løstenner. Jeg så et vannglass med gebiss og en rødbrun hårparykk.

 

Opp fra de sovendes rike

Jeg våknet opp fra en dyp rus i et stort selskapslokale. Midt i rommet stod et stort bord omringet av en hvit summende flokk. De så på meg og noen snakket vennlig til meg. Jeg følte meg så unik som som jeg var den eneste pasienten. Datteren min fortalte at vi lå åtte stykker der. Hver gang jeg våknet så jeg inn i et ansikt som passet på meg.

Over meg hang en pose med blank veske festet til et stativ. Cellegift tenkte jeg og husket setningen «Cellegift gis til kvinner under 55 år med spredning til en eller flere lymfeknuter».  Plutselig stod en mann ved min side. Den koselige kirurgen som hadde den beste nyheten jeg noen gang har fått. LYMFENE VAR HELT FINE – INGEN SPREDNING og en liten kul var funnet. Mine pårørende som befant seg i dagligstua fikk heldigvis den samme beskjeden. De snakker stadig om de hyggelige ansatte på kirurgen.

Jeg skvatt stadig av et spøkelse som klemte rundt armen. Omsider skjønte jeg at dette var en automatisk blodtrykksmåler. Utdeling av canapeer ? En pleier kom med våt bomull som jeg sugde på.

På kvelden ble jeg trillet til et enerom på sengeposten. Her ble jeg mottatt av en ung og blid sykepleier. Igjen fikk jeg følelsen av at Ullevål kun var for meg. Jeg var sulten og fikk lyst på havresuppe med sukker og kanel (suppa som i gamle dager på folkemunne ble kalt Ullevålsuppa). Hun hadde ikke hørt om den, men hun tilføyde raskt at dette kunne hun lage til meg. «Men mamma, dette er jo tjue år siden» utbrøt datteren min. Vi lo godt alle sammen. Da jeg kjente til den prekære sykepleiermangelen, bestilte jeg heller brød med ost og makrell i tomat pluss te. Så godt det smakte da jeg ikke hadde spist på tjue timer. Senere på kvelden kom nattvakten og spurte om jeg ønsket noe.

 

Onsdag 20. september – Utskrivelse

Jeg våknet og skvatt av at noen ville inn i øret mitt. Det viste seg å være et termometer, (enda en teknologisk nyvinning). Senere fikk jeg servert frokost på senga, og noe sånt er det lenge siden jeg har opplevd.

Ca. kl. 12 kom legevisitten ledet av en vennlig og mild kvinnelig kirurg som var så godt informert. «Operasjonen gikk veldig bra, ingen spredning og du kan reise hjem i dag, men det kan være kreft i kulen vi fant i brystet». Jeg var forberedt på det. Jeg viste henne min store løvemanke som nå trengte en stuss og fortalte at jeg planla å utsette frisørbesøket til en eventuell cellegiftbehandling var avsluttet. Kanskje jeg fikk beholde litt av manken ? Hun smilte vennlig og fortalte at det ikke ble aktuelt med cellegift. Men det kunne bli nødvendig med stråling.

I sykehuskiosken ved hovedinngangen tok jeg en kaffe, og fortalte ekspeditrisen hvor godt det er å være pasient på Ullevål. «Ja, i alle år har jeg holdt en knapp på Ullevål», svarte hun. Reisen gikk videre med 20-bussen til Majorstua. Vel inne på Samson koste jeg meg med et høyt rekesmørbrød med masse majones, napoleonskake og sjokolade med krem. Det måtte jo feires at jeg fikk beholde både brystet og håret. Fredag 22. september dro jeg til Lifjell og koste meg i høstfargene.

 

Fredag 6. oktober – Kirurgisk poliklinikk – Kreftdiagnosen

På forhånd hadde jeg alliert meg med FFB (Foreningen for brystkreftopererte). For lederen av Oslo-foreningen hadde jeg gjort et lite veddemål. Da det ikke var sikkert at jeg hadde kreft, ventet jeg med innmeldelse til jeg hadde fått resultatet. Jeg sa til lederen: «Er det kreft betaler jeg fullt medlemskap på kr. 150 – er det ikke kreft betaler jeg støttemedlemskap på kr 75. Hun var også spent på utfallet.

På kirurgen var ventetiden kun fem minutter. I dag traff jeg den kvinnelige kirurgen fra legevisitten 20. september. Vi takket for sist, og hun kommenterte min nye hårfrisyre, (hun husket mine betenkeligheter med frisørbesøket). «Under operasjonen fikk vi med alt sammen, dette ser bra ut, du har grunn til å være optimist». Det var en kreftsvulst på 13 mm og du skal ha strålebehandlinger». Fra boka «Brystkreft» (Kåresen, Schlichting og Wist) visste jeg at etter brystbevarende operasjon følger det 30 strålebehandlinger. Boka hadde dekket så mye av mitt informasjonsbehov, så jeg avsluttet konsultasjonen med å si : «Takk for nå – i dag blir jeg kr. 150 fattigere».

Vel hjemme ringte jeg lederen for Oslo FFB og dikterte inn på telefonsvareren: «Hei, dette er Gunn Pound – pengene kr. 150 kommer på mandag, ha fortsatt en fin dag». På kvelden var jeg på Bella Napoli med venner og spiste Carbonara (spagetti med bacon, fløtesaus og eggeplomme).

 

Onsdag 11. oktober – Beøsøkstjenesten – Brystkreftforeningen på Pasienthotellet

Vel oppe i 4 etg vinket en smilende dame som satt ved et bord med brosjyrer om foreningen. Dette var mitt første personlige møte med Brystkreftforeningen. Hun hadde selv vært gjennom det jeg nå var gjennom. En dame til som også var nyoperert var også tilstede. Her satt vi tre medsøstre som ikke visste noe om hverandre, bortsett fra felles sykdom og erfaringer. En spesiell samhørighet oppstod. Vi snakket fritt ut om våre opplevelser og følelser – en ubeskrivelig og fin opplevelse.

 

Torsdag 19. oktober – Onkologisk avdeling – poliklinikken

Nå fikk jeg enda en gang brukt mine gamle kartferdigheter. Nå fortsatte rundreisen til et nytt og ukjent terreng. Jeg var utrolig spent på om onkologens vurdering ville samsvare med kirurgens. Alle vet vi at leger ofte vurderer forskjellig.

Også her etter lang venting  ble jeg nydelig mottatt av en kvinnelig overlege i  begynnelse av femtiårene. Med sitt kvitrende og sprudlende vesen gjorde hun det hele så ufarlig og uformelt. Jeg fikk følelsen av å være i et T-selskap med en tidligere kjenning. Hun gjentok informasjonen jeg tidligere hadde fått på kirurgen pluss en hyggelig tilleggsnyhet. Sjansen for tilbakefall var veldig liten. Videre ga hun en grundig og god informasjon om strålebehandlingen. Hun fant også frem en informasjonsbrosjyre. I ettertid kan jeg fortelle at jeg fikk henne som fastlege under stråleperioden og på etterkontroll. At fastlegeordningen fungerte på et sykehus var også en overraskelse. Jeg var oså imponert over den gode kommunikasjonen mellom avdelingene kirurgen og onkologen.

 

Tirsdag 24. oktober – Simulator – Stråleavdelingen – Onkologen

Ventetid fem minutter. Også her ble jeg godt mottatt. Denne gangen av en stråleterapeut-student. En mild og behagelig dame. Det første hun fortalte var at sønnen hennes og jeg hadde samme fødselsdato, men årstallet avvek en del. En fin kontakt oppstod umiddelbart. Simulator-rommet minnet også om et mørkelagt romfartsenter i likhet med røntgenrommet 18. september.

På simulator lå jeg toppløs under en maskin som lignet strålemaskin. Sengen beveget seg etter hvert inn i riktig posisjon – akkurat som å være på et tivoli.  Etter hvert samlet en liten hvit gjeng seg. Stråleterapeuten , studenten, strålesjefen og to leger som vekselvis kom og gikk. Her i mørket minnet de om fakler en senhøstkveld. De fotograferte, kommenterte og lagde sorte tatoveringer som markerte strålefeltene. Den ene legen spurte om mitt etternavns (Pound) opprinnelse. – «Det er av engelsk opprinnelse. I dag er jeg verdt kr. 14 for i dag står kursen på pundet i 14 kroner. Simulator-rommet runget av latter. Videre fortsatte jeg at her blir jeg en flittig gjest framvoer». – «Nei, vil vil ikke ha deg tilbake her, vi skal ha deg frisk» svarte legen bestemt. Jeg fortalte at i dag er det to måneder til julaften . I midten av desember har sønnen til studenten og jeg bursdag og på samme tid er jeg ferdig med behandlingene. Da blir det vel lussekatter, pepperkaker og rødvinsgløgg her på avdelingen ? Ingen kommentarer, men vi lo litt alle sammen. Etter en time med bakover-liggende armer hadde disse visnet, men strålesjefen fikk liv i dem. Klokka viste at jeg hadde vært på simulator i 65 minutter. Ja, tiden flyr fort i godt selskap.

 

Mandag 30. oktober – Første stråledag

På veien inn til stråleavdelingen møtte jeg sykepleier fra konsultasjonen 19. oktober. Hun sender et hjertelig velkommen-smil.

Strålerommet var litt mørkelagt med rød belysning – minnet litt om en nattklubb. Terapeutene var enige. Rommet var installert med en stor strålemaskin, fjernsyn og høytaleranlegg koblet til et datarom. Den bevegelige sengen justerte seg etter hvert inn i riktig posisjon. Terapeutene forlot rommet og fulgte strålingen via fjernsyn. At jeg noen gang skulle opptre toppløs på fjernsyn er en av de mange overraskelsene på reisen. Stråletiden var så kort. Det tok lengre tid å få av og på seg tøyet.

 

Stråleperioden 30. oktober til og med 8. desember

En trygg og lun atmosfære hersket i Stråleavdelingen. I denne 6-ukersperioden utvidet jeg stadig bekjentskapskretsen. Mine faste hjelpere var seks faste stråleterapeuter, noen elever og av og til strålesjefen. Alle var så blide, entusiastiske og interesserte. I ettertid lurer jeg på om personalet som arbeider med kreftpasienter er håndplukkede.

Her var vi samlet både liggende og sittende mennesker i alle kategorier. Alle visste at alle hadde kreft. Den største påkjenningen i denne tiden var å se andre syke kreftpasienter. Dette var tøffere enn selve behandlingen.

En pårørende viste meg så fin oppmerksomhet. Smilte og trakk fram en stol når jeg kom. Jeg var av de yngste i flokken. Jeg leste medfølelse i ansiktet hans, og det gjorde godt. For på den tiden var jeg fokusert på egen sykdom og person.

Noen av oss snakket mye sykdom. Jeg var blant de ivrigste, for her hadde vi sjanse. Utenfor kreft-samfunnet måtte vi jo dempe oss og engasjere oss i livet utenfor. Noen ganger gikk det prestisje i sykepraten. Den første hadde fjernet 10 lymfeknuter, den andre 8, den tredje 4 og den fjerde 2. «Det er jo ingenting sa den første til den fjerde».

Av og til skiftet vi tema. En gang fortalte jeg strålegjengen om den flotte førjulskonserten Med Barbara Henriks, Sølvguttene og Arve Tellefsen i Oslo Spektrum. Det ble en fin musikk-konversjon om kor, akutstikk, kirker m.m. som fort ble avbrutt da vi ble hentet inn til behandling. Mang en gang ble interessante samtaler avbrutt da ventetiden var så kort.

Dagene gikk så fort, og de fleste stråledagene var ganske like. Ellers vil jeg nevne at i perioden ble jeg godt fulgt opp med blodprøver og faste legekontroller.

Oversvømmelse på kirurgisk poliklinikk

En november kveld hørte jeg Østlandssendingen om oversvømmelse og evakuering på poliklinikken. Nysgjerrig som jeg er dro jeg bort på gamle og kjente stier for å sjekke vannstanden. Ikke en eneste vanndråpe så jeg. En ansatt spurte om jeg trengte hjelp. – «Nei, jeg er pasient på huset og ville se vannmengden etter det jeg hørte på Østlandssendingen». – «Det meste er tørket opp».

Kantina på Ullevål

I perioden 30. oktober til 8. desember økte omsetningen på de subsidierte reke- og eggesmørbrødene med majones og likeledes min kroppsvekt. En periode med mye mat, mye søvn og lite trim. Her traff jeg ofte strålevenninnen. Vi startet og avsluttet behandlingen omtrent samtidig. Jeg husker godt en dag hun gledestrålende viste meg et nydelig hjemmelaget håndarbeid hun hadde fått fra en slektning. Av og til møtte jeg personalet fra Onkologen i kassekøen. Rollene pasient – betjening ble da litt utvisket.

Oppfølgingsgruppa for brystkreftopererte på Pasienthotellet

To mandager i november deltok jeg i en oppfølgingsgruppe sammen med fem andre nyopererte ledet av to kontaktsykepleiere. Den ene husket jeg fra konsultasjonen 7. september.

De ledet gruppa på en ryddig og konstruktiv måte. De disket også opp med varm eplekake med krem. Vi utvekslet erfaringer, og det var nyttig å høre hvordan andre nyopererte taklet kreftdiagnosen. En representant fra Brystkreftforeningen orienterte om brystproteser, rekonstruksjon og foreningens arbeid. Protesen minnet om en glassmanet. En lege kom og svarte på spørsmål om brystkreft.

Sykepleierne snakket om livskvalitet, og av dem lærte jeg hva livskvalitet egentlig betyr. Det betyr å leve mens du gjør det. Unn deg mat og drikke som du liker. Ikke tenk sunnhet hele tiden, men hold deg unna ytterlighetene. Etter dette spiser jeg stekt flesk med god samvittighet. Det ble også opplyst at flere dør av hjerte/karsykdommer enn av kreft. For meg var dette nytt.

Det eneste jeg ikke likte var at det ble snakket om spredning og fjernspredning. Ønsker folk informasjon om dette, finnes det bokhandlere, bibliotek, internett og kreftlinjer man kan ringe til. Dette forsterket min egen kreftangst. Denne biten burde vært erstattet med «Tilbake til hverdagen». Med hverdagen tenker jeg på samfunnet utenfor Ullevål sykehus, vennekretsen, nabolaget, familien og arbeidsgiveren. Spesielt sistnevnte da kun 50% av kvinnene som var i arbeid da de fikk kreft kommer tilbake til yrkeslivet (Athene nr. 3. 2000). Dette temaet tar jeg opp i en senere sammenheng.

Pasientbiblioteket – Læresenteret – Hotellavdelingen

Nest siste stasjon på rundreisen var biblioteket. Da det ligger på Læresenteret, trodde jeg det kun var for studenter og personalet. Jeg snek meg inn mellom reolene og lot som om jeg var stråleterapeutstudent. Det kunne jeg nå etter fem ukers stråleerfaring. Omsider ble jeg oppdaget av en bibliotekar som gjenkjente meg fra en tidligere arbeidsplass. Etter noen minutters ordveksling om felles kjente, fikk jeg opplyst at biblioteket først og fremst var for pasienter og pårørende. Her ble jeg kjent med Gidske Andersons bok «Det hende meg» 1983 som beskriver sine opplevelser som brystkreftoperert.

Ikke bare litteraturen var pasientvennlig. Det gjaldt også bibliotekarene. Den ene traff jeg ofte med boktralla på Onkologen. Vi snakket mye om litteratur og samfunnsspørsmål. Begge var vi enige om hvor urettferdig det er med de negative omtalene om Ullevål. Jeg lovte henne å gjøre noe med det, og dette løftet har jeg holdt.

Den sjette og siste stråleuka

Den siste uka avsluttet jeg på en annen strålemaskin. Strålerommet var overveldende stort. Jeg trodde jeg kom inn i en festsal fra ca. 1750. Nå var jeg blitt solbrent for første gang i mitt liv. Tenk å bli solbrent i Norge i desember. Terapeutene sa « Slipp deg løs og gå uten BH». Jeg slapp meg løs og brentheten forsvant etter en uke.

Bivirkningene med stråling er tretthet og brenthet. Førstnevnte var verst da det medførte sykemeldinger med kjedelige konsekvenser i forhold til noen på arbeidsplassen. Dette utdypes i en senere sammenheng.

Nå var de fleste av mine gamle strålevenner borte (avsluttet behandling). På et bord stod det tre kanner, en med kaffe, en med te-vann og en med kaldt vann. For den nye forsamlingen ymtet jeg forsiktig : - «Bordet er såpass stort at her er det god plass til noen rødvinsflasker eller et par mugger med rødvinsgløgg.

Fredag 8. desember – siste stråledag – Rundreisen er avsluttet

MINE ERFARINGER BESKRIVER HVORDAN DET SKAL VÆRE I HELSEVESENET

Jeg håper dette kan være et bidrag til helsepersonell som skal lære «Hvordan behandle og kommunisere med pasienter». Hvert eneste menneske jeg møtte på reisen kan så mye om pasientbehandling og kommunikasjon at de har mye å lære andre. De bør delta som lærere på kurs. «Kommunikasjon med pasienter». Jeg har lært utrolig mye av dem, og dette forsøker jeg å formidle til andre.

Jeg tror også at mitt lille bidrag som er en kontrast til boka «Veien til Karlsvogna» av Jon Magnus 1999. Vi trenger både ris og ros hvis verden skal går fremover.

 

Med vennlig hilsen

Gunn Pound